De som hadde sett det første tempel…

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere KrF-politiker og KrF-ansatt

Etter at partiet med et nødskrik klarte å komme over sperregrensen ved stortingsvalget, sto jubelen i taket på KrFs valgvaker rundt omkring, og partilederen ble hyllet både for tydelighet og andre honnørverdier.

De av oss som husker en liknende valgvake, i 1997, kunne kanskje bli minnet om et ord fra Bibelen: «Men mange av prestene, levittene og familieoverhodene som var så gamle at de hadde sett det første tempelet, gråt høyt da de så det tempelet som nå ble grunnlagt. Andre jublet høyt i glede» (Esra 3, 12).
Det «gamle tempelet» var det Salomo hadde fått bygget rundt 900 år f.Kr. Dette var blitt revet av babylonerne 586 f.Kr., men et nytt ble bygget i år 535 f.Kr., 50 år senere.

Alle fylker
Ved valget i 1997 fikk KrF mer enn tre hundre tusen stemmer, 13,7 prosents oppslutning og 25 representanter.
Det ga mandat i samtlige fylker. Det hadde aldri skjedd før i partiets til da 64 år lange historie. Det har heller ikke skjedd siden.
To av fylkene, Finnmark og Hedmark, hadde aldri hatt KrF-representasjon før; i tillegg fikk man inn to representanter fra Nordland og Vest-Agder og tre fra Hordaland.
Ved årets valg fikk partiet 129 tusen stemmer og sju mandater, hvorav fire er på utjevning.

Kurven nedover
Også i 2001 gjorde KrF et godt valg, om enn noe svakere enn fire år før. Fasit ble en oppslutning på 12 prosent og 22 stortingsrepresentanter.
Men siden 2005 har resultatene vist en bratt kurve nedover, fra 6,8 prosent i 2005 til 3, 8 i 2021.
Årets resultat på 4, 2 prosent er en tangering av 2017-valget, og går inn i historien som det nestsvakeste resultat i partiets historie.
Hva utløste så denne glideskalaen?
Det er vanskelig å se at det kan ha noen annen forklaring enn at man etter dannelsen av «Samarbeidsregjeringen» i 2001 (Bondevik 2) dels har vært, dels er blitt oppfattet som uløselig knyttet til høyresiden i norsk politikk.
Å bli assosiert med partiet Høyre var ille nok, men da man i 2018 brøt det mest konkrete valgløftet fra året før, om ikke å gå i regjering med Frp, ble det fart på nedturen.

Vrakgods
Hvordan partiet ville håndtert en eventuell «borgerlig» valgseier i år får vi heldigvis aldri vite.
Det blir ingen ny regjering, og partiene Høyre og Venstre driver rundt som vrakgods etter dette politiske forliset de har lidd.
Hva blir veien videre for KrF?
Å gå til bunns sammen med skuta man bandt seg til masta på, eller å velge en konstruktiv linje i forhold til den regjeringen landet fortsatt har?
Det er fremdeles mange ting som burde kunne forene kristendemokratiet og sosialdemokratiet.

Illustrasjon:Glimt fra KrFs valgvake i Oslo 15. september 1997. Artikkelforfatteren ses midt i bildet, i lys jakke (Foto: Privat).

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hva ville Jesus ha stemt?

Bilde
Av Nils-Petter Enstad Forfatter På 1990-tallet kunne man se det som graffiti, på klistremerker, buttons eller armbånd: «WWJD». Det er forkortet for «What Would Jesus Do» eller «Hva ville Jesus gjort». Første gang uttrykket dukket opp var i en bok fra 1896, skrevet av den amerikanske presten Charles M. Sheldon: «In His steps». Det er en roman om en som ønsker å følge Jesu eksempel i alle ting og spørs seg: Hva ville Jesus gjort? Boka er kommet i mange utgaver og på mange språk, sist gang på norsk i 1997. Det som har aktualisert spørsmålet for meg, er den store interessen for de kristne velgerne som man har sett i denne valgkampen. Interessen fordeler seg på begge sider av den påståtte midtstreken i norsk politikk. Partiene har gjort den oppdagelsen blant andre Haakon Lie og Einar Gerhardsen gjorde både før og etter fredsvalget i 1945: At kristenfolket i sin alminnelighet og frikirkeligheten i særdeleshet representerte et betydelig velgerpotens...
Les mer

Politisk rapsodi

Bilde
Av Nils-Petter Enstad Forfatter For litt over hundre år siden lanserte den amerikanske komponisten George Gershwin sitt kjente musikkstykke «Rapsody in Blue». En rapsodi, leser jeg meg til i Store Norske Leksikon, består av «løst forbundne, usammenhengende musikalske tanker». Kanskje er det derfor det har slått meg at «rapsodi» er en god beskrivelse av det som mediene stadig vekk omtaler som «blått flertall». Det er et flertall som også må kunne beskrives som «løst forbundne, usammenhengende» tanker. Skal flertallet kunne samle seg, er det fire partier som må bli noe mer enn «løst forbundne, usammenhengende» enheter. Partiene det er snakk om er Høyre, Frp, Venstre og KrF. Det er vanskelig å se at disse partiene er enige om noe annet enn at de alle vil inn i regjering. Regjere eller leke regjering? Men en regjering skal jo helst kunne regjere, og det krever at de som utgjør regjeringen er enige om noe mer enn at de gjerne vil leke regjering. Det vil ikke de «lø...
Les mer

Fra «sprikende staur» til kaninslepp

Bilde
Av Nils-Petter Enstad Forfatter Da Per Borten gikk av som statsminister i Norge en marsdag i 1971 ga han samtidig et bidrag til det politiske språket her i landet: Sprikende staur. Han overlot både nøkler, kontor og taburett (som man kalte en regjeringspost den gangen) til Trygve Bratteli. Borten beskrev det å lede en regjering av fire partier slik: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.» Nå kan det vel hende at så vel etterfølgeren Bratteli, så vel som de ti andre som har blitt statsminister i Norge siden 1971 har kjent litt på den staurbærer-følelsen, selv om den nok er sterkere for en som leder en koalisjonsregjering enn en ren partiregjering. Med unntak av dagens regjering har som kjent samtlige norske regjeringer i det 21. århundre vært koalisjonsregjeringer. Ny regjering? Foran årets valg e...
Les mer