Friske fraspark

Av Nils-Petter Enstad De siste par dagene har en plakat fra valgkampen i 1977 dukket opp i tankene. Plakaten viste daværende statsminister Odvar Nordli og teksten: «Du skal vite hvem du velger». Av en eller annen grunn føles uttrykket aktuelt igjen. I den grad Nordli hadde noen utfordrere ved dette valget, var KrFs Lars Korvald det nærmeste man kom, selv om han aldri ble formelt lansert som statsministerkandidat. Kåre Willoch ble nok også nevnt, men det var mest for ha nevnt ham. Valgresultatet Flertallet av velgerne fulgte rådet fra plakatene. Valget i 1977 ble et brakvalg for Arbeiderpartiet, med 42, 3 prosents oppslutning og 14 nye mandater. Noen øyeblikk kunne det se ut til at partiet ville få rent flertall alene. Det ville ha vært noen partiet ikke hadde hatt siden valget 20 år tidligere, i 1957. Valgresultatet ble også tolket som en stor, personlig triumf for statsministeren. Førstesida i Dagbladet dagen etter valget viste en jublende statsminister som hadd...

Av Nils-Petter Enstad Forfatter På 1990-tallet kunne man se det som graffiti, på klistremerker, buttons eller armbånd: «WWJD». Det er forkortet for «What Would Jesus Do» eller «Hva ville Jesus gjort». Første gang uttrykket dukket opp var i en bok fra 1896, skrevet av den amerikanske presten Charles M. Sheldon: «In His steps». Det er en roman om en som ønsker å følge Jesu eksempel i alle ting og spørs seg: Hva ville Jesus gjort? Boka er kommet i mange utgaver og på mange språk, sist gang på norsk i 1997. Det som har aktualisert spørsmålet for meg, er den store interessen for de kristne velgerne som man har sett i denne valgkampen. Interessen fordeler seg på begge sider av den påståtte midtstreken i norsk politikk. Partiene har gjort den oppdagelsen blant andre Haakon Lie og Einar Gerhardsen gjorde både før og etter fredsvalget i 1945: At kristenfolket i sin alminnelighet og frikirkeligheten i særdeleshet representerte et betydelig velgerpotens...

Av Nils-Petter Enstad Forfatter Per-Arne Isaksen, med den lett absurde yrkestittelen «samfunnsdebattant», har publisert et innlegg om barneekteskap (Dagen, 7. august). Han hevder i den forbindelse at dette er et av de «minst debatterte» temaene når det gjelder islam, tro og praksis . Sannheten er bortimot det motsatte. Det er få temaer som tas opp så ofte i en viss type islam-«debatt» som nettopp dette, med referanse til det ekteskapet profeten Muhammed inngikk mot slutten av sitt liv. Det er et historisk faktum at Muhammed inngikk ekteskap med en jente som het Aisja på et tidspunkt da bruden var omkring ti år gammel. Dette har da heller ingen prøvd å fornekte. Men Isaksen hevder ut fra dette at det å ha samleie med et så ungt barn ikke regnes som et overgrep i islam heller ikke i dag. Det er det vanskelig å se at han har belegg for. Historisk kontekst Skal man gå inn i en debatt om Muhammeds ekteskap med den unge Aisja bør man begynne med å plassere denne hend...

Av Nils-Petter Enstad Forfatter Da Per Borten gikk av som statsminister i Norge en marsdag i 1971 ga han samtidig et bidrag til det politiske språket her i landet: Sprikende staur. Han overlot både nøkler, kontor og taburett (som man kalte en regjeringspost den gangen) til Trygve Bratteli. Borten beskrev det å lede en regjering av fire partier slik: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.» Nå kan det vel hende at så vel etterfølgeren Bratteli, så vel som de ti andre som har blitt statsminister i Norge siden 1971 har kjent litt på den staurbærer-følelsen, selv om den nok er sterkere for en som leder en koalisjonsregjering enn en ren partiregjering. Med unntak av dagens regjering har som kjent samtlige norske regjeringer i det 21. århundre vært koalisjonsregjeringer. Ny regjering? Foran årets valg e...