Søkelys eller gapestokk?
Av Nils-Petter Enstad
Det hører med til medienes samfunnsoppdrag å rette søkelyset mot ting i samfunnet, både slike som er positive og hyggelige og slike som ikke er noen av delene. I de aller fleste redaksjoner er man gjerne på jakt etter det man internt kaller «gladsaker», men samtidig, siden verden er som den er, kommer slike saker fort i skyggen av saker som ikke fortjener en slik betegnelse.
I sommer har den kristne avisa Dagen i Bergen løftet fram særlig to saker som ikke er «glad-saker», og som både avisa og de som uttaler seg blir kritisert for at de engasjerer seg i.
Den første gjelder en personalsak som i åtte år har ligget som en verkebyll i en av de kristne lekmannsorganisasjonene her i landet.
Det er en sak som, slik man som avisleser oppfatter den, har vært særdeles klønete håndtert, og hvor man fra organisasjonens ledelse har latt det gå prestisje i kløneriet. Og ikke bare prestisje, men også ren maktbruk av typen munnkurv og trusler om «konsekvenser».
I slike saker er det ofte det enkleste å skyte på budbringeren.
Det har da også skjedd gjennom debattinnlegg og i kommentarfeltet i begge disse sakene.
Den andre saken gjelder en pastor som i perioder har vært i medienes søkelys i litt ulike sammenhenger.
For en god del år siden ble han, i forbindelse med en bedragerisak, fradømt retten til å drive forretningsvirksomhet for resten av livet.
Dette har ikke vært til hinder for at han nå, qua sin pastorstilling, forvalter millionverdier.
Det er dette Dagen har tatt opp, i det som for denne leser framstår som nokså kurant næringslivsjournalistikk.
Men ikke alle mener det!
En innsender bruker ordet «gapestokk» for å beskrive avisas prosjekt her.
Man skal ha forståelse for det ubehaget en person eller representanter for en bevegelser føler når det blir satt søkelys på handlinger eller vurderinger som har vært gjort.
Ikke minst oppstår dette ubehaget i saker av den typen som begge disse eksemplene handler om: Klønete og uviselig personalbehandling eller konsekvensene av en straffbar handling, selv om denne i det aktuelle tilfellet ligger flere tiår tilbake i tid.
Fradømmelsen av retten til å drive forretning er det imidlertid ikke noe datostempel på. Så selv om dommen ellers er sonet og gjelden til samfunnet er gjort opp, må vedkommende fortsatt leve med det faktum at det er forskjell på tilgivelse og tillit.
Tilgivelse kan man få, tillit må man bygge opp.
Å jobbe med journalistikk er å gå opp til eksamen hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen.
I de to aktuelle sakene er det min mening at her har besvarelsene vært til bestått, og vel så det.
Det er stor forskjell på det å få søkelyset mot seg og å bli plassert i en gapestokk.
Sendt avisa Dagen 9. juli 2024
Det hører med til medienes samfunnsoppdrag å rette søkelyset mot ting i samfunnet, både slike som er positive og hyggelige og slike som ikke er noen av delene. I de aller fleste redaksjoner er man gjerne på jakt etter det man internt kaller «gladsaker», men samtidig, siden verden er som den er, kommer slike saker fort i skyggen av saker som ikke fortjener en slik betegnelse.
I sommer har den kristne avisa Dagen i Bergen løftet fram særlig to saker som ikke er «glad-saker», og som både avisa og de som uttaler seg blir kritisert for at de engasjerer seg i.
Den første gjelder en personalsak som i åtte år har ligget som en verkebyll i en av de kristne lekmannsorganisasjonene her i landet.
Det er en sak som, slik man som avisleser oppfatter den, har vært særdeles klønete håndtert, og hvor man fra organisasjonens ledelse har latt det gå prestisje i kløneriet. Og ikke bare prestisje, men også ren maktbruk av typen munnkurv og trusler om «konsekvenser».
I slike saker er det ofte det enkleste å skyte på budbringeren.
Det har da også skjedd gjennom debattinnlegg og i kommentarfeltet i begge disse sakene.
Den andre saken gjelder en pastor som i perioder har vært i medienes søkelys i litt ulike sammenhenger.
For en god del år siden ble han, i forbindelse med en bedragerisak, fradømt retten til å drive forretningsvirksomhet for resten av livet.
Dette har ikke vært til hinder for at han nå, qua sin pastorstilling, forvalter millionverdier.
Det er dette Dagen har tatt opp, i det som for denne leser framstår som nokså kurant næringslivsjournalistikk.
Men ikke alle mener det!
En innsender bruker ordet «gapestokk» for å beskrive avisas prosjekt her.
Man skal ha forståelse for det ubehaget en person eller representanter for en bevegelser føler når det blir satt søkelys på handlinger eller vurderinger som har vært gjort.
Ikke minst oppstår dette ubehaget i saker av den typen som begge disse eksemplene handler om: Klønete og uviselig personalbehandling eller konsekvensene av en straffbar handling, selv om denne i det aktuelle tilfellet ligger flere tiår tilbake i tid.
Fradømmelsen av retten til å drive forretning er det imidlertid ikke noe datostempel på. Så selv om dommen ellers er sonet og gjelden til samfunnet er gjort opp, må vedkommende fortsatt leve med det faktum at det er forskjell på tilgivelse og tillit.
Tilgivelse kan man få, tillit må man bygge opp.
Å jobbe med journalistikk er å gå opp til eksamen hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen.
I de to aktuelle sakene er det min mening at her har besvarelsene vært til bestått, og vel så det.
Det er stor forskjell på det å få søkelyset mot seg og å bli plassert i en gapestokk.
Sendt avisa Dagen 9. juli 2024

Kommentarer
Legg inn en kommentar