Trond Giske - vinne slaget og tape krigen?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og velger

Trond Giske vant slaget om nominasjonen i Sør-Trøndelag Ap, men prisen for den seieren kan lett bli at partiet taper krigen som skal utkjempes på valgdagen i september 2025.

Etter en ekstremt brutal og – vil mange si – grisete prosess, står Giske som vinneren i det som fort kan framstå som den verste Phyrros-seier i nyere, norsk politisk historie.
At Trond Giske er en maktpolitiker som ikke skyr noen midler for å nå sine mål, er ingen hemmelighet.
Det har vært et kjennetegn på ham som politiker helt siden han var AUF-leder for snart 30 år siden. Det har da også blitt bekreftet gjennom foreløpig seks perioder på Stortinget og tre ulike, «tunge», statsrådsposter.
Selv da han nærmet seg 50-årsalderen var han kjent for en forholdsvis høy partyfaktor, og hans holdning til unge kvinner hadde vært en snakkis i mange år.
Under metoo ble han innhentet av dette og måtte trekke seg både som nestleder i partiet og som stortingskandidat.

Veis ende?
Mange så for seg at nå var fortellingen om politikeren Trond Giske kommet til veis ende, og at den som hadde det største ansvaret for dette var Trond Giske selv, en mann som på dette tidspunktet var 55 år og aldri hadde drevet med noe annet enn politikk hele sitt liv.
Gjennom ledervervet i det i utgangspunktet mikroskopiske partilaget Nidaros Sosialdemokratiske Forum begynte han imidlertid et målrettet arbeid for igjen å komme i maktposisjon.
Mens de vervene han har hatt tidligere har vært forankret i en forholdsvis bred tillit i partiorganisasjonen, er situasjonen nå nærmest den motsatte. Trond Giske har ikke bred tillit i partiorganisasjonen; han har ikke engang bred tillit i sitt eget fylkeslag, men har gjennom maktkamp, prokuratorgrep og manipulering klart å skape et inntrykk av dette.
At han etter å ha «seiret» etter en slik prosess prøver å framstå som en som vil samle laget, får en til å undres om dette er en frekkhet eller ren dumhet.
Det samme må kunne sies om hans formaning om at nå må man snakke om politikk og ikke personer.
Det er en underlig ytring med tanke på inntrykket som er skapt, at den viktigste saken på Trond Giskes agenda er Trond Giske selv.
Det kan se ut som om han foreløpig har vunnet slaget.
Partiet kan komme til å tape krigen.

Desember 2024

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hva ville Jesus ha stemt?

Bilde
Av Nils-Petter Enstad Forfatter På 1990-tallet kunne man se det som graffiti, på klistremerker, buttons eller armbånd: «WWJD». Det er forkortet for «What Would Jesus Do» eller «Hva ville Jesus gjort». Første gang uttrykket dukket opp var i en bok fra 1896, skrevet av den amerikanske presten Charles M. Sheldon: «In His steps». Det er en roman om en som ønsker å følge Jesu eksempel i alle ting og spørs seg: Hva ville Jesus gjort? Boka er kommet i mange utgaver og på mange språk, sist gang på norsk i 1997. Det som har aktualisert spørsmålet for meg, er den store interessen for de kristne velgerne som man har sett i denne valgkampen. Interessen fordeler seg på begge sider av den påståtte midtstreken i norsk politikk. Partiene har gjort den oppdagelsen blant andre Haakon Lie og Einar Gerhardsen gjorde både før og etter fredsvalget i 1945: At kristenfolket i sin alminnelighet og frikirkeligheten i særdeleshet representerte et betydelig velgerpotens...
Les mer

Politisk rapsodi

Bilde
Av Nils-Petter Enstad Forfatter For litt over hundre år siden lanserte den amerikanske komponisten George Gershwin sitt kjente musikkstykke «Rapsody in Blue». En rapsodi, leser jeg meg til i Store Norske Leksikon, består av «løst forbundne, usammenhengende musikalske tanker». Kanskje er det derfor det har slått meg at «rapsodi» er en god beskrivelse av det som mediene stadig vekk omtaler som «blått flertall». Det er et flertall som også må kunne beskrives som «løst forbundne, usammenhengende» tanker. Skal flertallet kunne samle seg, er det fire partier som må bli noe mer enn «løst forbundne, usammenhengende» enheter. Partiene det er snakk om er Høyre, Frp, Venstre og KrF. Det er vanskelig å se at disse partiene er enige om noe annet enn at de alle vil inn i regjering. Regjere eller leke regjering? Men en regjering skal jo helst kunne regjere, og det krever at de som utgjør regjeringen er enige om noe mer enn at de gjerne vil leke regjering. Det vil ikke de «lø...
Les mer

Fra «sprikende staur» til kaninslepp

Bilde
Av Nils-Petter Enstad Forfatter Da Per Borten gikk av som statsminister i Norge en marsdag i 1971 ga han samtidig et bidrag til det politiske språket her i landet: Sprikende staur. Han overlot både nøkler, kontor og taburett (som man kalte en regjeringspost den gangen) til Trygve Bratteli. Borten beskrev det å lede en regjering av fire partier slik: «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.» Nå kan det vel hende at så vel etterfølgeren Bratteli, så vel som de ti andre som har blitt statsminister i Norge siden 1971 har kjent litt på den staurbærer-følelsen, selv om den nok er sterkere for en som leder en koalisjonsregjering enn en ren partiregjering. Med unntak av dagens regjering har som kjent samtlige norske regjeringer i det 21. århundre vært koalisjonsregjeringer. Ny regjering? Foran årets valg e...
Les mer